herpy
Salamandere

Triturus carnifex

Triturus carnifex er en kraftig kamsalamander på 12-18 cm fra Italia, de sørlige Alpene og det nordvestlige Balkan. Den har vortet, mørk hud, gul eller oransje buk med store, utflytende svarte flekker, og hunnen har ofte en gul stripe langs ryggen. Hannen får en høy, takket kam om våren. Arten er hardfør og lett å holde og avle.

Engelsk: Italian Crested Newt Familie: Salamandridae Tidligere navn: Salamandra carnifex; Salamandra platycauda Publisert Mild hudgift

Faktaark (1 side) Hele veiledningen (PDF)

Om arten

Triturus carnifex er en stor og kraftig bygd kamsalamander. Voksne dyr blir opptil 17-18 cm, hunnene størst. Huden er vortet og mørkebrun med svarte flekker, og buken er gul til oransje med store, runde, grå til svarte flekker med utflytende kanter. Strupen er mørk med hvite prikker. I motsetning til T. cristatus har T. carnifex bare få eller ingen hvite prikker langs flankene, og hunner og unger har nesten alltid en gul eller grønnlig stripe langs ryggen.

I vannfasen om våren får hannen en høy, takket kam og et hvitt bånd langs sidene av halen. Hunnen er kraftigere bygd og kan virke pæreformet, mens hannen er slankere og har en stor kloakk. Arten ble tidligere regnet som en underart av T. cristatus og kan krysse seg med de nære slektningene, så ulike kamsalamandere holdes ikke sammen.

Kamsalamanderes hud skiller ut tetrodotoksin og andre giftstoffer i små mengder, og truede dyr ruller seg sammen og skiller ut en melkeaktig sekresjon. Det kan irritere slimhinner, så vask hendene etter håndtering, og ikke ta på øyne og munn. For T. carnifex selv er giften ikke målt.

Stellet tilsvarer T. cristatus. Tall for levealder, egglegging og utvikling er ikke dokumentert for T. carnifex og er lånt fra kamsalamanderne som gruppe; voksne kamsalamandere blir normalt 7-9 år i naturen, enkelte opptil 17 år.

Utbredelse og leveområde

Triturus carnifex lever i Italia, der den finnes opptil 1.800 m i Apenninene, og videre i de sørlige Alpene i Sveits og Østerrike og i det nordvestlige Balkan med Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Mot nord og øst grenser utbredelsen mot andre kamsalamandere, og i grenseområdene forekommer krysninger.

Arten er innført flere steder utenfor sitt naturlige område, blant annet i Nederland, på Azorene og i Storbritannia. I Nederland har den blandet gener med den hjemmehørende T. cristatus. De innførte bestandene hører ikke til den opprinnelige utbredelsen.

Naturlig utbredelse: Italia, Sveits, Østerrike, Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Prikkene er registrerte funn fra GBIF og kan omfatte dyr i fangenskap og innførte bestander. Se arten på GBIF

Leveområde

Triturus carnifex formerer seg i vann og kan tilbringe opptil fire måneder i vannet. Den foretrekker dype, stillestående dammer uten rovfisk, som spiser larvene, og svømmer fritt i vannsøylen. Når dyrene går i vannet, avhenger av dammens beliggenhet: de kommer typisk mellom februar og mai og forlater vannet mellom juli og oktober. I varmere dammer ankommer de i løpet av en måned og forlater vannet i løpet av to uker i juli. Vandringen til vannet tar trolig til etter regn.

Dyrene er mest aktive om natten og formerer seg i de dypere delene av dammen, der de unngår konkurranse med mindre salamandere som de også spiser. Hunner i parringsdrakt foretrekker en høyere kroppstemperatur enn hanner og hunner uten egg. I høyere og kaldere strøk blir dyrene større. På land skjuler de seg som andre kamsalamandere under stein og tre og i hull i jorden og overvintrer frostfritt.

Stell

Terrariet

Triturus carnifex kan holdes etter sin naturlige syklus med en vannfase og en landfase eller i vann hele året. Et vannanlegg eller et landanlegg skal være minst 45 × 30 × 30 cm til to par, og større er alltid bedre. Skal hele livsløpet foregå i ett anlegg, må det være tilsvarende større, slik at det er plass til både en romslig vanndel og en landdel. Ofte er to adskilte anlegg enklest.

Vannanlegget kan være helt enkelt: et akvarium uten bunnsubstrat med vannpest (Elodea) eller andre planter og noen stykker leirrør eller potteskår som skjul og hjelp til hudskiftet. Tette planter i mellomvannet er viktige, for dyrene søker dekning der, og hunnen legger egg i bladene. En flytende plate eller en skråning gir dyrene mulighet til å forlate vannet. Vannet skal være rolig, også med filter, for arten lever i stillestående vann.

Landanlegget skal være godt ventilert og aldri verken knusktørt eller drivvått. Et lag fuktig, ugjødslet jord på flere centimeter holder på fuktigheten, og et lag mose oppå gir skjul. Bark og stein gir flere gjemmesteder. Lokket skal alltid være tett, for salamanderne klatrer opp langs glass og presser seg gjennom små sprekker. Et lokk av fint nett på en ramme gir god ventilasjon og holder selv de minste fôrdyrene inne.

Temperatur

Triturus carnifex er kjøleelskende. Vannet skal holdes under 25 °C, for i varmere vann forsøker dyrene å forlate det. Dyrene er fullt aktive ned til omtrent 10 °C. Landfasen holdes ved omtrent samme temperatur som vannfasen: 12-20 °C om dagen og 8-15 °C om natten. Plasser anlegget kjølig og uten direkte sol; i varme perioder hjelper et kjølig rom eller en kjeller.

En kjølig vinter er den viktigste forutsetningen for yngel. Omtrent seks uker ved 10 °C er nok til å bringe dyrene i parringsdrakt, og ned til 4 °C skader dem ikke; i naturen er vinterdvalen lengre. Fôringen skjæres ned i perioden. Går temperaturen helt ned mot 4 °C, stanses fôringen omtrent en uke før, slik at det ikke ligger ufordøyd fôr i tarmen. Etter hvilen flyttes dyrene til vannanlegget ved 15-20 °C.

Les mer: Vinterdvale og årstider

Luftfuktighet og dusjing

I vannfasen er fuktighet ikke noe problem. I landfasen tørker den myke huden raskt ut, så bunnen skal holdes fuktig, med en luftfuktighet på 70-95 %. Sprøyt jevnlig med avklort vann eller regnvann, helst i den ene enden, slik at det oppstår en fuktighetsgradient og dyrene selv kan velge hvor fuktig de vil ha det.

Bunnen må aldri bli drivvåt, for da råtner den, og det kommer sopp. Stillestående luft gir også sopp, så ventilasjonen skal være god. Er det for tørt, sitter dyrene stille med tørr, matt hud og forsøker å komme tilbake til vannet. Da må fuktigheten opp, eller dyrene må tilbake i vannanlegget.

Les mer: Luftfuktighet, sprøyting og ventilasjon

Vann og vannkvalitet

En vanndybde på 15 cm er nok, og dypere er fint: 15-30 cm gir dyrene plass til å svømme. Vannet holdes på 10-20 °C. Arten tåler mange typer vann, men klor kan skade den; springvann som har stått et par dager, er uproblematisk.

Et filter med svak strøm gir mindre arbeid. Uten filter skiftes vannet jevnlig, og bunnen holdes ren. En bar bunn er lettest å holde ren; grus og små steiner som dyrene kan svelge, må unngås.

Lys og UVB

Dyrene er nattaktive og trenger ikke UVB eller kunstig lys for sin egen del. Plantene må ha lys for å vokse, og en vanlig akvarielampe er nok. Etter vinterdvalen hjelper mer lys sammen med mer fôr og stigende temperatur dyrene i parringsdrakt. Lampen må ikke varme opp vannet.

Les mer: Lys og UVB

Fôring

I vannfasen tar T. carnifex et bredt utvalg av fôr: meitemark, ferskvannsmarflo (Gammarus), mygglarver, dafnier og hvite ormer. Frosne mygglarver, fiskefôr og pellets til vannskilpadder tas også, men må ofte først tilbys med en pinsett. Et variert fôr gjør tilskudd av vitaminer og mineraler unødvendig, og fôrinsekter kan oppfôres før de gis.

I landfasen er fôringen vanskeligere, for ubevegelig fôr blir sjelden tatt på land. Gi levende meitemark, hvite ormer, voksmøllarver, små sirisser og bananfluer.

Hunnene skal bygge opp reserver til neste vår og kan gjerne spise store mengder, mens hannene ikke må overfôres. Voksne dyr fôres to ganger i uken. Fôr fra dammer og hekker kan inneholde giftstoffer eller smitte, så det må ikke samles ved forurensede steder eller i vann med ville amfibier.

Les mer: Fôrdyr: hold og avl

Atferd og håndtering

Triturus carnifex er robust og lett å holde. I vannet snapper dyrene kraftig etter alt som beveger seg, også etter hverandre under fôringen, og i naturen spiser de også mindre amfibier. Mellom dyr av samme størrelse gir det sjelden skader, men dyr av ulik størrelse skal holdes hver for seg.

I parringstiden er hannene territoriale og kan være aggressive mot andre hanner, særlig hvis de er mange på lite plass. Et dyr som blir mobbet, flyttes. Huden er følsom, så dyrene håndteres bare når det er nødvendig; skal et dyr flyttes, bruk en våt hånd eller et håv. Anleggene skal alltid være helt lukket, for dyrene er flinke til å komme seg ut, og rømte dyr må aldri komme i kontakt med ville bestander.

Avl

Kjønnsmodning og kjønnsbestemmelse

Kjønnene er lette å skille. Hannene er slanke med en stor kloakk, hunnene kraftigere og ofte pæreformede, og hunnen har nesten alltid en klar gul ryggstripe. I parringsdrakt er hannen umiskjennelig med sin høye, takkede kam og det hvite båndet langs sidene av halen. Dyrene blir kjønnsmodne etter 1-3 år, avhengig av fôr og temperatur. Med rikelig fôr, også om vinteren, kan de formere seg allerede året etter klekkingen; i naturen tar det lengre tid. Kjønnene kan ikke skilles som unger, så til avl må man ha en liten gruppe for å være sikker på begge kjønn.

Parring

Paringen utløses av en kjølig vinter etterfulgt av stigende temperatur, mer lys og mer fôr, særlig levende fôr. Etter vinterdvalen flyttes dyrene til et vannanlegg ved 15-20 °C; settes de på en flytende plate tidlig på våren, går de normalt i vannet i løpet av få dager. Hannene får kam i løpet av få uker, og så begynner paringen.

Hannen viser seg fram for hunnen med halevifting og pisking med halen, krummer ryggen og vifter med kammen, og det må være en åpen flekk på bunnen til dansen. Er hunnen interessert, legger hannen en sædpakke på bunnen og fører hunnen over den, slik at hun kan ta den opp med kloakken. Befruktningen er indre. Hannene kan bli aggressive mot hverandre, særlig ved trengsel.

Egg og larver

Hunnen begynner å legge egg få dager etter paringen og fortsetter i flere uker, til sammen 150-400 egg. Hvert egg legges enkeltvis i et blad av en vannplante: hunnen velger bladet, folder det med bakbeina rundt egget og trykker det sammen, og egget klistrer bladet fast. Eggene er lyse, 1,8-2 mm i diameter og har en geléhinne på omtrent 6 mm. Vannpest (Elodea) og sumpforglemmegei har blader i riktig størrelse, og strimler av tynn plast på omtrent 1 cm fungerer også. Hunnen legger helst egg der plantene står tett.

Foreldrene spiser egg og larver, så de foldede bladene brytes av og flyttes til et eget kar. Omtrent halvparten av eggene dør i løpet av 1-2 uker; det skyldes en kromosomfeil som hele slekten har, og er normalt. De døde eggene angripes raskt av sopp og fjernes, slik at soppen ikke sprer seg. Eggene klekkes etter 2-5 uker, avhengig av temperaturen; ved 18-21 °C tar det 2-3 uker.

De nyklekte larvene er omtrent 1 cm og lever de første dagene av plommen. Deretter er de rovdyr: først infusorier, deretter hoppekreps og små dafnier, senere større dafnier, hvite ormer og mygglarver. Noen larver tar etter hvert frosne mygglarver og fiskefôr. Larvene fôres daglig. De lever fritt i vannsøylen, så vannet skal være 10-15 cm dypt med planter i mellomvannet. Larvene er langt mer følsomme for vannkvaliteten enn de voksne og krever hyppige vannskift. Store larver er svært grådige og angriper hverandre hvis de får for lite fôr eller står for tett; del dem i små grupper etter størrelse.

Metamorfose

Larvene forvandles etter 8-16 uker, avhengig av fôr og temperatur, når de er 5-8 cm. Når alle fire beina er utviklet, kommer ungenes farger fram, og de ytre gjellene trekkes tilbake. Nå må ungene kunne komme opp av vannet, ellers kan de drukne: en flytende plate, en skråning eller steiner som stikker opp.

Ungene kan også oppdrettes i vannet hvis de holdes i et overveiende akvatisk anlegg og fôres i vannet; da venner de seg til å bli der.

Oppdrett av unger

De nyforvandlede ungene lever på land som de voksne, men skal ha mindre fôr: bladlus, hvite ormer, bananfluer og små sirisser. De spiser store mengder og vokser raskt; med rikelig fôr er de utvokste på ett år, men to år er mer vanlig. Sorter dem etter størrelse, slik at de store ikke tar de små. Landanlegget skal være fuktig, kjølig og godt ventilert. Unge dyr går ofte i vannet om våren før de er kjønnsmodne, så de må ha tilgang til vann.

Helse og vanlige feil

Triturus carnifex er hardfør, og de fleste problemer skyldes feil i stellet:

  • Varme: vann over 25 °C stresser dyrene og får dem til å forlate vannet. Flytt anlegget til et kjøligere sted.
  • Tørrhet i landfasen: stille dyr med tørr, matt hud. Øk fuktigheten, og flytt dem om nødvendig til vannet.
  • Dårlig ventilasjon: stillestående luft gir soppinfeksjoner og kan forgifte dyrene med karbondioksid.
  • Sopp på egg og hud: fjern døde egg raskt, og hold vann og bunn rene.
  • Larver som flyter med buken opp: underfôring eller trengsel kan få larvene til å svelge luft. Legg larven i en skål med så lite vann at den ikke kan snu seg, og gi rikelig fôr; luften kommer ofte ut igjen i løpet av en halv time.

Soppen Batrachochytrium salamandrivorans (Bsal) er dødelig for mange salamandere. Nye dyr skal i karantene i et eget anlegg, og redskaper, vann og hender holdes adskilt mellom anleggene. Asiatiske salamandere kan bære smitten uten å være syke og må aldri komme i kontakt med arten, verken direkte eller via vann og redskaper. Oppdrettede dyr bærer sjeldnere sykdommer og parasitter enn dyr fra naturen. Blir et dyr sykt uten klar årsak, kontakt en veterinær med kunnskap om amfibier.

Les mer: Karantene og hygiene

Spør alltid dine kloke bekjente

Veiledningen er et godt sted å begynne, men den kan ikke erstatte erfaring. Dyr er forskjellige, og mye av det viktigste lærer man av dem som har holdt arten i årevis. Snakk med en oppdretter, en erfaren holder eller en veterinær med kunnskap om krypdyr og amfibier før du skaffer deg dyret - og igjen hvis noe virker galt.

Kilder

  1. Caudata Culture: Crested Triturus newts (species entry). Caudata.org, 2002
  2. Triturus in captivity. Caudata.org
  3. Taking care of eggs, larvae and juveniles. Salamanderland
  4. Italian crested newt (Triturus carnifex). Wikipedia
  5. Triturus. Wikipedia
  6. Successful re-introduction of the newts Triturus cristatus and T. vulgaris (Kinne, Endangered Species Research 1: 25-40). Inter-Research, 2006
  7. The Arsenal of Bioactive Molecules in the Skin Secretion of Urodele Amphibians (Barros m.fl., Frontiers in Pharmacology). Europe PMC, 2021
  8. Triturus conservation. Caudata.org
  9. Triturus carnifex. GBIF
Fant du en feil? Foreslå en rettelse

Skriv hva som er feil, og hva som bør stå. Vi leser alle forslag og retter når vi har sjekket dem.