herpy
Temaer

Kalk, vitaminer og tilskudd

Felles kunnskap om kalsium, vitamin D3, vitamin A og multivitaminer til krypdyr og amfibier: pudring og hyppighet for unger, voksne og hunner i egglegging, kalk med og uten D3, overdosering, MBD og vitamin A hos amfibier.

Hvorfor tilskudd er nødvendige

Levende fôrinsekter er fattige på kalsium og inneholder nesten ikke vitamin D. Acheta domesticus har et Ca:P-forhold på rundt 0,15:1, og melormer, zophobas og voksmøll er også dårlige kalsiumkilder (se temaet om fôrdyr). Dyr som bare lever av insekter, får derfor for lite kalsium med mindre fôret og tilskuddene retter opp i det. Hos hunner kommer et ekstra behov til, fordi eggene krever store mengder kalsium.

Tre stoffer spiller sammen:

  • Kalsium bygger skjelettet og må finnes i kosten i et passende forhold til fosfor: mer kalsium enn fosfor, for insektetende krypdyr gjerne 2:1 eller mer.
  • Vitamin D3 gjør det mulig å ta opp kalsium fra tarmen. Dyr som får UVB, danner det selv i huden; dyr uten UVB må få det gjennom fôret.
  • Vitamin A holder slimhinner, hud og øyne friske, og for mye skader like mye som for lite.

Tilskudd er derfor en fast del av fôrplanen for alle insektetende og de fleste altetende dyr. De erstatter ikke god varme, UVB og variert fôr, men fyller hullene fôrdyrene etterlater.

Planteetere har andre behov. Mange blader og urter har et bedre Ca:P-forhold enn insekter, så det trengs færre tilskudd (se avsnittet om planteetere).

Les mer: Lys og UVB Les mer: Fôrdyr: hold og avl

Kalsium, D3, vitamin A og multivitaminer

Tilskudd kjøpes som pulver, og produktene er ikke like. Les alltid innholdsfortegnelsen.

  • Kalsium uten D3: vanligvis rent kalsiumkarbonat uten fosfor. Gir kalk uten risiko for for mye D3 og er grunnpulveret til dyr som får UVB.
  • Kalsium med D3: kalsiumkarbonat tilsatt vitamin D3. Til dyr uten UVB, til nattaktive arter og i perioder da UVB-lyset er svakt.
  • Multivitamin: vitamin A, D3, E, B-vitaminer og sporstoffer. Gis sjeldnere enn kalk, fordi de fettløselige vitaminene hoper seg opp i kroppen.
  • Kombinasjonspulver: kalsium og vitaminer i ett. Praktisk, men vanskeligere å dosere presist.

Formen av vitamin A betyr noe. Ferdigdannet vitamin A (retinol, retinylacetat, retinylpalmitat) kan gi forgiftning ved for store doser. Betakaroten fra plantekost er den foretrukne kilden for altetende krypdyr, men hvor godt de enkelte artene omdanner det, er dårlig kjent. Hos kameleoner (Chamaeleo calyptratus, Furcifer pardalis) er for mye ferdigdannet vitamin A knyttet til vitamin D-mangel og forkalkning av bløtt vev. Sirisser og zophobas som er fôret med betakarotenrikt fôr, kan selv levere en del vitamin A-aktivitet; melormer og voksmøll gjør det dårligere.

Vitaminer brytes ned av lys, varme og fuktighet. Oppbevar pulveret tørt, kjølig og mørkt, og kast det etter produsentens holdbarhetsdato.

Flytende kalsium og injeksjoner til hunner med eggleggingsproblemer hører til akutte situasjoner og gis bare etter avtale med veterinæren.

Pudring: slik gjør du

Pudring betyr at fôrdyret ristes i tilskuddspulver rett før fôringen. Pulveret sitter løst og faller raskt av, så tiden fra pudring til måltid må være så kort som mulig. Gut-loading (se temaet om fôrdyr) gir kalsium i tarmen til fôrdyret, som ikke faller av, og de to metodene brukes sammen.

Fremgangsmåte:

  • Ha en porsjon fôrdyr i en liten pose eller bøtte med en knivsodd pulver.
  • Rist forsiktig til fôrdyrene har fått et tynt lag, som et dryss melis. De skal ikke være hvite.
  • Gi dem straks, mens de er levende og beveger seg.
  • Bruk ferskt pulver, så det ikke blir fuktig og klumpete.

I fuktige terrarier og til vannlevende dyr faller pulveret av nesten med en gang, og her er gut-loading den viktigste veien. Til de minste fôrdyrene, som bananfluer og nyklekte sirisser, brukes et svært tynt lag. Pulver som faller av i terrariet, er sløsing.

Pudring gir ikke en presis dose. I tillegg til pudringen kan Eublepharis macularius og andre insektetende gekkoer ha en flat skål med ren kalsium uten D3, så de selv kan ta det de trenger, særlig hunner i egglegging. Dyr som aldri rører skålen, må likevel få pudret fôr.

Landskilpadder har nytte av et sepiaskall å gnage på som ekstra kalsiumkilde.

Hyppighet: unger, voksne og hunner i egglegging

Anbefalingene varierer mellom arter, veterinærer og produsenter. Skjemaet nedenfor er et utgangspunkt for insektetende øgler og gekkoer og justeres etter art, UVB, kost og råd fra veterinær. Veiledningen for arten har forrang.

  • Kalsium uten D3: på fôrdyrene ved hver eller nesten hver fôring, til både unger og voksne. Unger i vekst fôres oftere og får dermed mer kalk.
  • Kalsium med D3: 1-3 ganger i uken; færrest ganger hos dyr med godt UVB.
  • Multivitamin: omtrent en gang i uken.
  • Hunner i egglegging: kalk ved hver fôring og alltid en kalkskål. Hunner som legger flere kull på rad, tømmer kalkreservene sine.
  • Syke og svekkede dyr: etter råd fra veterinær.

Eksempler fra veiledningene: Eublepharis macularius får kalk ved hver fôring og en gang i uken kalk med D3 og multivitamin. Pogona vitticeps får kalk på alle insekter og salater og multivitamin 1-2 ganger i uken. Pilgiftfrosker som Dendrobates tinctorius får en blanding av kalk og vitaminer ved hver fôring.

Nattaktive arter som Eublepharis macularius og Correlophus ciliatus kan leve uten UVB når de får D3 gjennom fôret, men et svakt UVB-lys anbefales også for dem. Med UVB faller behovet for D3 i pulveret.

Skriv ned dosene. Det er lett å glemme en dose eller gi den to ganger, og et lite skjema ved terrariet hjelper.

Hold øye med appetitt, avføring og en fast, velformet kjeve og velformede bein. Endrer noe seg, gjennomgås tilskuddsplanen med en veterinær.

UVB og D3: når er kalk med D3 nødvendig

Hos de fleste dagaktive øgler danner huden vitamin D3 når UVB treffer den. Hos unge Pogona vitticeps er to timer UVB om dagen nok til et normalt vitamin D-nivå i blodet, mens D3 i fôret ikke kan løfte nivået til samme høyde. Hos Tiliqua scincoides stiger nivået kraftig med UVB, mens en kost med moderat D3 alene gir et lavt nivå, og når lyset fjernes, faller nivået langsomt over 4-7 måneder. For dagaktive arter er UVB altså hovedkilden, og kalk med D3 er en forsikring, ikke en erstatning.

Kalk med D3 passer til:

  • nattaktive arter uten UVB og arter der behovet for UVB ikke er kjent
  • dyr under svakt eller gammelt UVB-lys
  • unger i rask vekst og hunner i egglegging, der behovet er størst.

Kalk uten D3 passer til:

  • dagaktive arter med godt UVB og solplass
  • dyr som får D3 gjennom multivitamin på andre dager.

Kontroller UVB-lyset: type, avstand til dyret og alder, og sørg for at det ikke filtreres av glass eller plast. Lamper mister styrke før de slutter å lyse, og byttes etter anvisning fra produsenten (se temaet om lys og UVB).

En veterinær kan måle 25-hydroksyvitamin D i blodet, men det finnes ikke referanseverdier for alle arter.

Les mer: Varme og temperatur

Overdosering

For mye er også skadelig. De fettløselige vitaminene (A, D og E) hoper seg opp i kroppen og skilles sakte ut.

  • Vitamin D3: For mye gir forkalkning av bløtt vev, nyrer og blodkar og kan være dødelig. Den presise grensen for forgiftning er ikke kjent hos krypdyr; rundt 5 IU D3 per gram fôr regnes foreløpig som den høyeste tolererte mengden for mange arter. Kalk med D3 ved nesten hver fôring, kombinert med kraftig UVB og multivitamin, gir risiko.
  • Vitamin A: Et innhold på mer enn 100 ganger det anbefalte i fôret gir høy risiko for vitamin A-forgiftning. For mye vitamin A kan dessuten gi vitamin D-mangel, slik det er beskrevet hos Chamaeleo calyptratus.
  • Kalsium: Svært store mengder hemmer opptaket av andre mineraler og kan ved langvarig overdosering gi forkalkninger, særlig hos dyr med dårlige nyrer.
  • Pulver på huden: Hos amfibier og andre dyr med sart hud kan et tykt lag pulver irritere.

Er dyret sløvt, slutter det å spise, eller får det hovne ledd eller fortykkede bein, må doseringen gås gjennom og en veterinær kontaktes. Bytt ikke produkt uten å sjekke hva det nye inneholder, for innholdet av D3 og vitamin A varierer mye mellom produktene.

MBD: følgen av for lite

Metabolsk skjelettsykdom (MBD) er den vanlige betegnelsen for ernæringsbetinget sekundær hyperparatyreoidisme. Når kalsiumet i blodet faller, trekker kroppen kalsium ut av skjelettet, og det blir bløtt. Årsaken er for lite kalsium, for lite D3 eller UVB, et omvendt Ca:P-forhold, for lav temperatur eller en kombinasjon. Det er den hyppigste skjelettsykdommen hos krypdyr i fangenskap: i enkelte undersøkelser er den funnet hos opptil 84 % av øglene. Raskt voksende planteetende og insektetende øgler og skilpadder er mest utsatt.

Tegn:

  • Dårlig appetitt, svakhet og muskelrykninger.
  • Problemer med å gå og bære kroppen.
  • Hovne eller skeive kjever og bein, en bløt kjeve.
  • Brudd i rygg eller bein, selv ved liten belastning.
  • Framfall av kloakken.
  • Lavt kalsium øker også risikoen for eggleggingsproblemer hos hunner.

Behandling krever en veterinær: væske, kalsium (som injeksjon hvis nivået er svært lavt) og framfor alt retting av kost, UVB og temperatur. Skader på skjelettet kan være varige. Forebygging er langt enklere: et riktig Ca:P-forhold, UVB eller D3 etter behov, gut-loading, pudring og tett oppsyn med unger i vekst.

Hos landskilpadder som Testudo hermanni viser sykdommen seg også i skjoldet, som blir bløtt eller vokser skjevt. De må ha en kalkrik plantekost og UVB.

Les mer: Typiske sykdommer og tegn på sykdom

Amfibier og vitamin A

Amfibier har spesielle behov. De kan ikke selv danne vitamin A eller betakaroten og må få det gjennom føden, og amfibier i fangenskap får lett vitamin A-mangel. Fôrinsekter fra oppdrett inneholder ofte svært lite vitamin A.

Det vanligste tegnet på mangel er forandringer i slimhinnene, særlig i munnen, der tungen slutter å fungere (short tongue syndrome). Frosken kan ikke lenger fange byttet og blir sløv og tynn, selv med fôrdyr i terrariet, og uten behandling dør den. Mangelen kan også ramme bindehinnen i øynene og kjønnsorganene. Små insektetere med ensformig kost er mest utsatt, og derfor får pilgiftfrosker som Dendrobates tinctorius jevnlig et vitamin A-tilskudd (se veiledningen for arten).

Forebygging:

  • Bruk tilskudd med ferdigdannet vitamin A, betakaroten eller andre provitamin A-karotenoider; betakaroten alene dekker ikke alltid behovet hos amfibier.
  • Gi fôrdyrene en gut-load med vitaminer og betakarotenrikt grønt, som gulrot, søtpotet og grønnkål.
  • Pudre svært tynt og rett før fôringen; i fuktige terrarier faller pulveret raskt av.
  • Overdosering av ferdigdannet vitamin A er også farlig for amfibier, så følg doseringen.

Kalsiumbehovet er like reelt: hos løvfrosker (Agalychnis lemur) gir en kalsiumrik gut-load tydelig tettere skjelett enn en kalsiumfattig, også uten UVB. Tilskudd er likevel ingen garanti, så la en veterinær som kjenner amfibier, se på dyr som går ned i vekt eller bommer på byttet.

Planteetere og altetere

Planteetende og delvis planteetende øgler og skilpadder har andre behov enn insektetere, men tilskudd har fortsatt en plass.

  • Plantekost: Mange blader og urter har et godt Ca:P-forhold, for eksempel løvetann (rundt 2,4:1) og kløver, mens frukt som banan (rundt 0,25:1) er fattig på kalsium og må begrenses. Spinat, bladbete og rødbetblader inneholder oksalat som binder kalsium, og brukes sparsomt.
  • Uromastyx acanthinura: planteeter som får grønt, blomster og frø, kraftig UVB og kalk etter veiledningen for arten.
  • Pogona vitticeps: unge spiser mest insekter og pudres som insektetere, mens voksne får mer grønt. Følg skjemaet for unge og voksne ovenfor og veiledningen for arten.
  • Landskilpadder (Testudo hermanni): gress, urter og blader, et sepiaskall å gnage på og UVB. Tilskudd etter behov, siden plantene ofte dekker en stor del av kalkbehovet.

Planteetere med en variert, kalkrik plantekost og godt UVB har sjelden behov for store mengder tilskudd, og daglig kalk med D3 på toppen av det gir risiko for forkalkninger. Ikke gi tilskudd for tilskuddets skyld, og spør en veterinær før voksne planteetere får kalk med D3 daglig.

Altetere må ha tilskudd etter hvor stor del av kosten som er insekter.

Kilder

  1. Effects of vitamin D3 supplementation and UVb exposure on the growth and plasma concentration of vitamin D3 metabolites in juvenile bearded dragons (Pogona vitticeps). Comparative Biochemistry and Physiology A, 2010
  2. Measuring the Rise and Fall of Plasma 25-Hydroxyvitamin D Concentrations in Blue-Tongued Skinks (Tiliqua scincoides). Veterinary Sciences, 2025
  3. Biochemical and Hepatic Determinants of Reproductive Failure in Reptiles: A Review of Dystocia Pathophysiology and Management. Veterinary Sciences, 2025
  4. Complete nutrient content of four species of commercially available feeder insects fed enhanced diets during growth. Zoo Biology, 2015
  5. Vitamin A (retinoid) metabolism and actions: What we know and what we need to know about amphibians. Zoo Biology, 2014
  6. Nutrition and health in amphibian husbandry. Zoo Biology, 2014
  7. Effects of Two Different Dietary Calcium Concentrations on Bone Density and Skin Microbiome in Lemur Tree Frogs (Agalychnis lemur). Animals, 2026
  8. Digestibility of black soldier fly larvae (Hermetia illucens) fed to leopard geckos (Eublepharis macularius). PLOS ONE, 2020
  9. Disorders and Diseases of Reptiles. Merck Veterinary Manual (pet owner version), 2026
  10. Management and Husbandry of Reptiles. Merck Veterinary Manual, 2026
  11. Bearded Dragons: Feeding. VCA Animal Hospitals
  12. Leopard Geckos: Care and Feeding. VCA Animal Hospitals
Fant du en feil? Foreslå en rettelse

Skriv hva som er feil, og hva som bør stå. Vi leser alle forslag og retter når vi har sjekket dem.